Mari Slaattelid presenterer koloristisk briljante og tematisk utfordrende malerier i en gnistrende god festivalutstilling.
Anmeldelse i Klassekampen av Mona Gjessing ( kultur@klassekampen.no )
En av Norges største kunstnere, tidligere Carnegie Art Award vinner Mari Slaattelid, stiller for tida ut rundt 20 oljemalerier i 100-årsjubilanten Haugesund Kunstforening. Slaattelid fyller den lyse hovedsalen og en mindre tilstøtende sal med koloristisk briljante, utpreget stofflige og tematisk utfordrende malerier. De fleste tilvirket spesielt for den aktuelle filmfestivalutstillingen, enkelte produsert i forbindelse med mønstringen i Kunstnerforbundet i Oslo for snart to år siden.
«Himmelsentrum» handler, kort fortalt, verken om astronomi eller om meteorologiske forhold, men, i det store og det hele, om den evig aktuelle kampen – både i oss selv og i samfunnet for øvrig -mellom edelhet og usselhet, mellom å strekke seg etter idealer eller å avfinne seg med litenhet. Til en viss grad peker bildene på fraværet av en felles kosmologi, og en del av motivene er, kanskje som en konsekvens av den uklare situasjonen vi lever i, av det mismodige, stille slaget.
Enkelte av bildene handler om andre typer problematikker. I et bilde som «Festival» skinner, for eksempel sorg munterheten gjennom: Visst blafrer de lilla vimplene livlig som en vannrett midtakse i bildet, men i fargesfæren gråfiolett skapes ikke den helt store følelsen av feiring og spennende kåringer.
Forøvrig tenker jeg at den filmen som høstet flest priser på filmfestivalen i Haugesund i år matcher nettopp dette bildet godt: Dag Johan Haugeruds «Som du ser meg» -en dypsindig, etterlengtet og tvers gjennom gjenkjennelig film for de av oss med følelsen av at det først og fremst er særegne strukturer i eget sinn som står i veien for å passe inn. Sorry for my english.
De sterkeste bildene i utstillingen knytter seg til bearbeidinger av eller allusjoner til tematikken og utformingen av et spesifikt takmaleri av den italienske maleren Giovanni Battista Tiepolo (1696-1770). Maleriet har tittelen «La Virtù e la Nobiltàvincono l’Ignoranza» (Dygden og et nobelt sinnelag seirer over uvitenheten).
Alle bildene er malt på aluminiums- og pleksiplater, bortsett fra tittelbildet, «Himmelsentrum», som er malt på lerret. I Tiepolos himmelmaleri representerer mennesket dygdene og demonstrerer hvordan det gode seirer over det onde. Slaattelid har lånt det symmetriske omrisset i det nevnte bildet, og i hovedverket på utstillingen, «L’ignoranza», inkorporerer hun – om enn ikke direkte – også en av figurene i Tiepolos maleri. En sjablongmessig svart figur malt som om den falt i kraftig tempo nederst mot kanten i den ene halvdelen av det loddrette, todelte bildet.
I de øvrige bildene i serien knyttet til Tiepolos takmaleri er det oppdelingen av maleriflatene i to delvis fyldige, delvis transparente fargeflater, og omrisset av Tiepolos maleri som fungerer som en kjip, halvstygg ramme som går igjen.
Bildet «Tiepolo, rosagul» er et av seriens perler. Fargekombinasjonene og malerienes faktur – det vil si overflatene og de underliggende sjiktene som skinner gjennom – er et direkte fysisk resultat av Slaattelids håndverksmessige, mesterlige utførelse.
En engelsk oversettelse av Tiepolos bildetittel er malt inn som tekst i det smaragd grønne, himmelblå, beige og grå maleriet «The Triumph», og i likhet med «Himmelsentrum» strutter motivet av en tillit til dygdene og nobelhetens kraft.
l en del av de utstilte maleriene som ble laget til utstillingen i Kunstnerforbundet i 2011 er det tiltroen til kunsten og det ikke-materielles tilstedeværelse gjennom maleriet som dominerer. Staffeliene brukt som formelementer og energiske linjer i maleriene vitner om en viss tiltro til kunsterfaring og skapende arbeid som bidragsyter til et meningsfylt liv. I enkelte av bildene utgjør linjene i den skjematiske framstillingen av staffeliene de reine rakettliknende transcendenssymboler.
Når det er sagt: Slaattelids malerier består, som nevnt, av mange sjikt og noen entydig kunstner er hun definitivt ikke. Jeg slutter meg med dette til et utsagn fra kunst kritiker Arve Rød, som i en årrekke har fulgt Slaattelid på nært hold, og som har produsert en velklingende tekst knyttet til årets festivalutstilling:
«Himmelsentrum er, som Slaattelids kunst for øvrig, en invitasjon til å reflektere over kunst som noe udefinerbart og i positiv forstand «til overs» – noe som ligger mellom påståelighet og tvil, som finner et rom mellom på den ene siden det trivielle ved tingene og hverdagslivet, og på den andre et stort alvor, med potensial til å ta inn over seg liv og død».
