Torsdag 15. august kl. 19.00 (dørene åpner kl. 18.30) åpnes utstillingen «Himmelsentrum/ Sky Centre» med malerier av Mari Slaattelid (f. 1960) i Haugesund Billedgalleri. Det er med stor glede at Haugesund Kunstforening ønsker Mari Slaattelid velkommen som årets filmfestivalutstiller 2013.
Slaattelid er utdannet ved akademiene i Bergen, Düsseldorf og Oslo, og regnes som en av de fremste norske kunstnerne i sin generasjon. Hun har stilt ut ved og er representert av sentrale norske og nordiske kunstinstitusjoner, som Astrup Fearnley Museet, Nasjonalmuseet, Louisiana (Humlebæk), Statens Museum for Kunst (København), og Kiasma (Helsinki), og er innkjøpt av en rekke private og offentlige samlinger i Norge og utlandet.
Mari Slaattelid arbeider hovedsakelig med maleri, men også tegning og fotografi. I maleriet vektlegger hun billed-ideens samspill med uttrykkskraften i farge og overflate. Bildene kan ha innslag av tekstfragmenter, logo-lignende figurer og ornamenter, eller de kan være rene landskaper. Slaattelid benytter gjerne konkrete verk fra kunsthistorien som portaler til resonnement om bilder, og til den tvetydige, men fundamentale verdien kunst har i den store sammenhengen. Skribent og billedkunstner Arve Rød introduserer oss for Mari Slaattelids kunstnerskap i en tekst skrevet spesielt for Filmfestivalutstillingen: «I utstillingen i Haugesund Billedgalleri åpner Slaattelid for en samtale med den italienske senbarokk- eller rokokkomaleren Gianbattista Tiepolo, og hans verk «Dyden og et edelt sinn seirer over uvitenheten», et takmaleri utført i Palazzo Manin i Venezia på 1740-tallet. […]
Gjennom bilde etter bilde i utstillingen lar Slaattelid originalmaleriets symmetriske omriss, med og uten figur-silhuettene, fremtre som abstraherte pekere til utgangspunktet. Motivet er redusert til et tilnærmet monokromt, relativt flatt maleri, med grafisk harde kontraster mellom fargefelt som øker scenens dramatisk konfronterende innhold: kampen mellom det opphøyde og det uverdige.
Sammen med andre former som illuderer åpninger for lys, så som toppunktet i kuppelen i en basilika, legger «Himmelsentrum» til rette for en samtale om kunst som et kraftfelt for både den enkeltes innsikt i seg selv, og om ideen om et edelt, opplyst fellesskap. Slaattelid benytter seg av bilder fra lavkultur og fortidskultur (historisk kunst); ikke nostalgisk eller i ærbødighet, men for å kritisere og peke på sider ved tiden vi lever i. Tiepolo fremstiller på en umiddelbar og liketil måte det vi underslår, ikke tillater oss å problematisere, eller som vi holder oss for gode for – som kampen mellom det gode og onde.
«Himmelsentrum» er, som Slaattelids kunst for øvrig, en invitasjon til å reflektere over kunst som noe udefinerbart og i positiv forstand «til overs» – noe som ligger mellom påståelighet og tvil, som finner et rom mellom på den ene siden det trivielle ved tingene og hverdagslivet, og på den andre et stort alvor,med potensial til å ta inn over seg liv og død.» (utdrag fra teksten) Mari Slaattelid presenterer utstillingsprosjektet slik:
HIMMELSENTRUM/ SKY CENTRE:
«Utstillinga er sett saman av rundt 20 bilete, i hovudsak maleri i olje på aluminiums- og pleksiplater. Bilda varierer i storleik frå 180 x 180 til 50 x 60 cm. Ein del av arbeida knyter seg til eit spesifikt takmaleri av Giovanni Battista Tiepolo (1696-1770), med tittelen «La Virtù e la Nobiltà vincono l’Ignoranza»/ «Dygda og eit nobelt sinnelag sigrar over fåkunna». Tiepolos maleri er eit karakteristisk himmellandskap og ”forsvinningsnummer” der menneske representerer dygdene og set i scene korleis det gode sigrar over det vonde. Ut av dette teatret har eg lånt det minst underhaldande, det symmetriske omrisset, og viljen i det slutta formatet til å presentere ein heilskap, ein kosmologi. Eg har repetert Tiepolo i ulike format, i ståande og liggande versjonar, i distinkte, skarpt definerte fargar. Maleria er utan andre av Tiepolos sjanger-kjenneteikn enn innkransinga av eit ”verds-bilde” og ei problemstilling, men dei er delte på midten mellom grått og gult, orangeraudt og raudlilla, blått og grønrosa, slik Tiepolo deler bildet i to når han stiller det låge opp mot det høgverdige.
Omrisset eg har brukt er ein litt inflatert grafisk figur med minningar om reklameskilt og kommodespeglar ingen vil ha. I himlinga i eit veneziansk palass er forma eit slags arkitektonisk rest-areal og ei negativ form, eit asurblått auga i sentrum av taket, innanfor rokokko-eller barokkrammene sin siste sirkel.
For meg har takforma vore ein ny tilgang til landskapet, som eg alltid er ute etter. Når ein i bilde etter bilde held fast ved samme form, fristiller ein seg på andre felt, til dømes i arbeidet med å byggje ein karakter av få og optimalt verksame fargar. Tiepolo set motsetnader i scene på blå botn, eit himmelsentrum i rommet, eit landskap for vektlause. I parafrasene har eg sett mi lit til fargearbeidet, ekstasen i det stilleståande, konfrontative, todelte. Når horisonten reiser seg, er den eit hjørne å runde: Tiepolos omriss dreg med seg minnet om at dette er landskap. Allegorien er erstatta av to fargar langs ein akse midt i bildet og tablået er henta ned frå taket til augnehøgd på galleriveggen.»
Mari Slaattelid
