Filmfestivalutstilling: Annette Kierulf og Caroline Kierulf
Samfunn og samarbeid - tresnitt, bilder

Av: Kristoffer Jul-Larsen

Annette Kierulf og Caroline Kierulf lager tresnitt, en bildeteknikk først utviklet for å kunne reprodusere bilder, som har blitt en av flere standardteknikker innenfor moderne billedkunst. En rekke kunstnere har jobbet med teknikkens muligheter til å jobbe i skjæringspunktet mellom det unike og det masseproduserte, med håndverket i sentrum. De siste 170 årene har tresnittet vært knyttet til kunstnere og kunstneriske bevegelser som på ulikt vis har gitt uttrykk for en viss motvilje mot moderniteten, enten det gjelder den engelske Arts and Craft-bevegelsens sosialistisk heroiserende blikk på håndverkeren på 1800-tallet, den tyske die Brücke-gruppens primitivisme på tidlig 1900-tall, eller våre egne Nikolai Astrup og Edvard Munch.

Denne historiske arven klinger med i Kierulfenes bilder, og de ser liksom litt støvete ut. En annen måte å si det på er at de har en utidsmessig kvalitet. Denne utidsmessige kvaliteten signaliserer en frikopling fra det ved vår tid som det er enklest å si seg misfornøyd med: det glatte, overfladiske, selvopptatte og uengasjerte. Denne kvaliteten gjør imidlertid bildene fordømt moteriktige i en tid hvor surdeigen putrer på kjøkkenbenken i alle middelklassehjem.

Når den tanken først er tenkt, er det lett å bli mistenksom: Er dette egentlig bra, eller rammes jeg bare av nostalgi i møte med visuelle teknikker jeg kjenner fra mine besteforeldres stuevegger, og motiver som appellerer til min klassebestemte smak? Du trenger ikke bekymre deg, spørsmålet er selvfølgelig retorisk – dette er god kunst!

Den lett ubehagelige følelsen av å like noe som er på moten, tror jeg peker mot det som er virkelig produktivt i disse bildene, det som lar oss skille dette prosjektet fra andre nostalgiske praksiser og produkter som setter håndverket i sentrum i et forsøk på å skape en følelse av autentisitet og nærhet. At håndverket og teknikken er et poeng her kan vi ikke tvile på, men det gjøres ikke til en fetisj, som det overordnede poenget. Snarere fungerer tresnittet som et filter vi må gjennom for å se alle de kjappe, morsomme, vakre og poetiske observasjonene Kierulfene gjør seg i sine motiver. Disse motivene kan ofte settes inn i en mer moderne tradisjon av konseptuell, politisk og poporientert kunst, men mediets materielle filter fungerer som en visuell og teknisk brems på den rasende farten oppmerksomhetsøkonomien vår er underlagt.

Mange av internettets bildeprodusenter tjener til livets opphold ved å skape en illusjon av at de kan lære oss å leve vakrere, mer inspirerte liv. Gjennom kunstferdig konstruerte scenografier – for det er scenografier det er snakk om – lar vi oss overtale til å ønske at vi var bedre versjoner av oss selv gjennom å studere bilder av, for eksempel, en pent dandert bokstabel i et vakkert morgenlys. Og nettopp et slikt motiv dukker opp i bildet Interiør med bøker (2019) – og lignende bøker dukker opp en rekke andre steder også. Men her er tendensen ikke inspirasjon og livsstilsreklame, snarere en prosaisk registrering, og effekten kan i stor grad føres tilbake til mediet. Interiøret, bokstabelen med bøker om kvinnelige kunstnere, et bord og en potteplante er bare risset opp i hvitt, de har ikke blitt fylt med sine egne farger, i stedet bærer de veggens gråfarge. Akkurat hvorfor dette valget er gjort kan vi ikke vite – en kan kanskje gjette på at det ville vært for tidkrevende å skape et mer detaljert uttrykk – men transparensen valget har resultert i skaper akkurat den nødvendige forsinkelsen i bildet som gjør det til noe annet enn et oppløftende girlpower-bilde, siden det er landskapet utenfor vinduet som rommer bildets visuelle energi.

Andre og lignende visuelle forstyrrelser og forsinkelser dukker opp en rekke steder i Kierulfenes bilder. Noen ganger er det et resultat av mediets virkemåte, spor av verktøy eller treets fibre, de fargede flatenes enkle avgrensning og trykkets tilfeldigheter. Andre ganger skyldes det snarere tydelige visuelle strategier. Kierulfene knytter an til en tradisjon av politiske plakatkunstnere, men sentensene og slagordene deres er for det første aldri enkle. For det andre er kombinasjonen av tekst og bilde ofte uutgrunnelig på en måte som setter i gang et ansporende tolkningsarbeid, og for det tredje plasseres og utformes ordene på en måte som krever konsentrasjon også i selve lesingen, slik at tilskueren ikke passivt registrerer utsagnet, men aktivt må delta i konstruksjonen av det.

Samtidig finnes det en helt enkel visuell glede her. Et husbankhus kan være vakkert, morsomt og melankolsk. Det samme gjelder geometriske og organiske former stilt opp mot hverandre.